Sitemap Nettstedskart Søk
Norsk English

Innvendige parasitter

Innvollsparasittene har ofte kompliserte livssykler med mange forskjellige faser før de infiserer storfe. I de tilfeller de også benytter seg av mellomvertsdyr før angrep på storfe, kan det være vanskelig med behandling og smittesanering ettersom det er flere dyrearter involvert i smitteprosessen.
 

Lungeorm (Dictyocaulus viviparus)
Denne parasitten slår seg ned i luftveiene hos infiserte storfe og gir der oppphav til skader i slimhinnen i bronkiene og bronkiolene (de store og små luftveiene). Dyrene får hoste og økt respirasjonsfrekvens og står i alvorlige tilfeller med nedsenket, fremstrekt hode og åpen munn. De mister matlysta og får redusert tilvekst. Disse dyrene må behandles med parasittmidler (antihelmintika) og noen ganger også med antibiotika for sekundære bakterielle infeksjoner.Det bør legges opp til strategisk behandling for å stoppe infeksjonen og spredning på besetningsnivå.

Løpeorm (Ostertagia ostertagi)
Dette er den vanligste og viktigste storfeparasitten. Den kan gi akutt klinisk sjukdom, særlig 3-4 uker etter beiteslipp, p.g.a. opptak av overvintrende larver.
Grunnet skader på løpekjertlene påvirkes appetitten og proteinfordøyningen blir forstyrret. Det er ikke alltid man kan se tydelige symptomer, men dyrene vokser saktere og holder seg utrivelige gjennom hele første beitesesong. Rammede kalver kan også få kraftig vassaktig diaré med resulterende uttørking. Også for denne parasitten finnes det strategiske behandlingsmetoder hvor man kombinerer medisinsk behandling og andre tiltak som for eksempel beiteslipp etter 1. juli, vekselbeiting med flere dyreslag etc.

Tynntarmsorm (Cooperia og Nematodira)
Disse parasittene gir skader på slimhinne i tynntarmen med diaré, redusert fôropptak og tilvekst som følge. Parasittene regnes ikke for å være særlig betydningsfulle alene, men kan sammen med for eksempel forsterke effekten av Ostertagia ostertagi. Også her brukes medisinsk behandling i kombinasjon med beiterotasjon som behandlingsform.

Koksidier (Eimeria)
Sjukdommen opptrer hovedsakelig hos kalv og ungdyr. Eldre dyr som gjennomgått infeksjonen blir immune. Smitten kan overvintre i såkalte oocyster. Parasitten gir skader på tarmslimhinnen hos kalv med redusert nedbryting og oppsuging av næringsstoff i tynntarmen og redusert veskeoppsuging i stortarmen. Dette kan gi tyntflytende, blodig diaré og uttørking.
Dyrene må behandles raskt, før tarmslimhinnen blir helt ødelagt og tilføres væske. Dette kombineres med hygieniske tiltak og skifte av beiteareal fra år til år.

Kryptosporidier (Cryptosporidium parvum)
Denne parasitten kan smitte mange andre pattedyr, inkludert menneske i tillegg til kalv/storfe. Sjuke kalver skiller ut enorme mengder av parasitten under diaréperioden , og disse kan smitte andre dyr og mennesker gjennom munnen. Også hos menneske vil parasitten kunne gi kraftig, men som regel forbigående diaré. Immunsvekkede personer kan få en langvarig og livstruende infeksjon. Slike personer bør derfor unngå kontakt med sjuke kalver. Mennesker kan også smittes gjennom forurenset mjølk, drikkevann og grønnsaker.
Der er ikke noen effektiv behandling mot denne parasitten, men forebyggende tiltak som god generell hygiene, vask av bøtter, binger og båser med kokende varmt vann og rikelig med strø, kan hjelpe.

Giardia (Giardia intestinalis)
Giardia opptrer hos mange pattedyr og menneske, muligens er der en genotype av Giardia som er felles for storfe og menneske. Det er derfor en viss risiko for smitte fra kalv/storfe til menneske, enten gjennom direkte kontakt med storfegjødsel eller indirekte gjennom forurenset mjølk, drikkevann eller grønsaker.
Medisinsk behandling og væsketilførsel kombineres med god generell fjøshygiene.

Rausott (Babesia divergens)
Denne sjukdommen som også benevnes piroplasmose, blir overført av skogflåtten Ixodes ricinus når denne suger blod. Størst risiko for overføring er det dermed i de periodene da flåtten er mest aktiv, dvs i månedsskiftet mai/juni og september. Andre dyreslag medvirker til å holde flåttpopulasjonen ved like. Kalv under 6 måneder viser som regel ingen symptomer, eller bare litt feber og nedsatt matlyst. Eldre dyr får ofte høg feber (40-41 C) i 1-2 dager og hemoglobinuri (blod i urinen) med mørkerød til blodfarget urin ("blodpiss"). Dyrene får diaré fulgt av forstopping. De får bleike slimhinner, høg puls og respirasjonsfrekvens, blir slappe og til slutt liggende før døden inntrer.
Det opparbeides til en viss grad immunitet og storfe bør slippes på beite som kalv. Infiserte dyr kan gis medisinsk behandling sammen med væsketerapi.

Bendelorm (Moniezia)
Denne sjukdommen, som har jordmidd som mellomvert, kan noen ganger gi vekslende diaré og forstopping, men den kan også forløpe subklinisk (uten symptom). Anses for å være lite patogen og spesielle tiltak settes ikke inn. Medisinsk behandling som benyttes for andre parasitter kan også ha effekt på denne parasitten.

Cysticercose (Taenia saginata)
Cysticercose blir påvist i kjøttkontrollen og smitten overføres fra beitegras, friskt gras som fôres inne eller drikkevann som er blitt forurenset med avføring fra infiserte mennesker. Behandling er ikke aktuell, derimot forebyggende tiltak som behandling av menneske og å unngå kontakt med avføring fra menneske.

Den store leverikten (Fasciola hepatica)
Denne parasitten gir ofte kroniske problemer hos rammede dyr; dårlig matlyst, vekttap, avmagring og anemi (blodbrist) med bleke slimhinner og ødem i underkjeveregionen. Sjukdommen opptrer ofte hos storfe som går på dårlig drenerte beiter, særlig langs kysten og i låglandet. Infeksjonens spredning er avhengig en mellomvertsnegle, ofte på dårlig drenerte beiter. Leverikten vandrer i leveren og ut i gallgangene som blir betent og fortjukket.
Medisinsk behandling sammen med drenering av beiter og avgjerding av smittefarlige områder hjelper. Best er det å unngå slike beiter.


Beitesesongen er storfeparasittenes ”julebordstid”!

Parasittangrep kan gi alvorlig sjukdom og vekttap hos storfe.

Informasjon før beiteslipp våren 2003 av Kerstin Plym Forshell:

Smittespredning på beite
De fleste innvortes parasittene i Norge er typiske beiteparasitter, der smitten utelukkende skjer i beiteperioden. De viktigste parasittene er tarmkoksidier, rundormer (løpeorm og tynntarmsorm), den store leverikta, lungeorm og blodprotozoer. De kan alle gi alvorlig og til dels livstruende klinisk sjukdom og/eller store økonomiske tap på grunn av nedsatt tilvekst og produksjon.

Parasittangrep bør forebygges, men kan behandles!
Ved strategisk bruk av beitearealet, dvs ved å bruke samme beiteareal til storfe kun annet hvert år, vil en redusere risikoen for parasittinfeksjon med etterfølgende tilveksttap og mer alvorlige sjukdomsutbrudd. Beitesmitten vil da ha dødd ut når storfe på nytt kommer tilbake til beitet. I det året beitet ikke blir brukt til storfe, kan en høste fôr der eller la sau og/eller hest bruke beitet.

Denne metoden er alltid å foretrekke, ettersom dyrene da kun sjelden får infeksjon som gir sjukdomssymptomer.

Medikamentell behandling:

Beitekoksidiose: Sterkt sjuke dyr bør tas inn i fjøset og behandles så raskt som mulig. De får sulfapreparat og væske etter kontakt med veterinær.

Rundorm (løpeorm og tynntarmorm): Sjuke dyr bør behandles med parasittmidler så raskt som mulig og flyttes over til et parasittfritt beite.

Forebyggende medikamentell behandling: Førsteårsbeitende dyr behandles tidlig i beiteperioden. Dyrene bør behandles med 3 ukers intervall, 3, 6 og eventuelt 9 uker etter beiteslipp. Dette gjelder ved bruk av preparatene Valbazen, Curaverm og Panacur. Hvis en bruker Ivomec og Dectomax, kan intervallene mellom behandlingene økes og antallet reduseres.

Alternativt kan depotbolus brukes som holder hele beitesesongen.

Lungeorm: Selv om bare noen få dyr viser symptomer, bør alle dyr som er i sin første beitesesong da behandles så raskt som mulig og deretter flyttes over til et parasittfritt beite. I visse tilfeller bør også de eldre dyrene behandles. Dyr med sterke symptomer bør settes inn og eventuelt få behandling mot sekundær bakteriell lungebetennelse.
 

Sammendrag

  • Parasittinfeksjoner kan gi alvorlig sjukdom hos rammede storfe og store tap for dyreeieren
  • For å unngå problemer, bør dyrene slippes på beiter hvor storfe ikke beitet året før
  • Hvis en ser symptomer på dyrene, eller hvis en må bruke samme beiteareal år etter år, bør det legges opp til et behandlingsprogram mot parasittinfeksjon, ta kontakt med veterinær
  • Særlig oppmerksomhet bør rettes mot kalver og andre førstegangsbeitende dyr
  • På slutten av sommeren bør en sjekke symptomer fra luftveiene for eventuell lungeorminfeksjon.
  • Parasittsmittede dyr må gis korrekt behandling på rett tidspunkt for ikke å få redusert tilvekst og evt alvorlig sjukdom.
  • Forebygging må planlegges på lang sikt!